Komponister. Pedagoger. Skoler.

Femte kapittel. Italia.

6.Den italienske klaverkunstens glanstid.

Slutten av 1600- og begynnelsen av 1700-tallet var en glanstid for klavermusikken. Klaveret var etterspurt som soloinstrument og til ensemblespill, og mange komponister skrev nå musikk spesielt beregnet på klaveret.

De mest populære sjangrene i italiensk klavermusikk ved århundreskiftet var toccataen, med røtter i orgeltradisjonen og videreutviklet for klaveret; suiten, med danser som prototyper, og de virtuose stykkene, en ny retning som oppsto da de instrumentale mulighetene ble større og hammerklaveret kom. Av og til går typiske trekk for suiten over til toccataen, og toccataen, som var improvisatorisk og virtuos, var ofte bygget opp som en suite.

Sonater ble skrevet både for klaver og for små ensembler som stryketrio m.fl. Noen komponister kalte samlingene sine sonater i den gamle betydningen av ordet «sounare», som innebar at de kunne spilles på forskjellige instrumenter, både med clavicembalo (cembalo) som ett av dem og for clavicembalo solo. Sonatens form ble ikke nødvendigvis fulgt.

Alessandro Scarlatti, far til Domenico Scarlatti, komponerte innenfor sjangeren toccata.

 Alessandro Scarlatti var en fremragende representant for den napolitanske skole. Først og fremst var han en operakomponist, og han skrev ca. 60 operaer.

  1 Pietro Alessandro Gaspare Scarlatti (1660—1725)

Ukjent maler av den italienske skole på 1600-tallet

Portrett av Scarlatti

Internasjonalt musikkmuseum og -bibliotek i Bologna

Bologna, Civico Museo Bibliografico Musicale

А. Scarlatti var aktivt med i Arcadia-akademiet i Roma , der også Pasquini og Corelli var medlemmer.  

Akademiet, som fikk navnet «Arcadia», ble stiftet da dronning Kristina av Sverige abdiserte og samlet vitenskapsmenn og humanister rundt seg. Med utgangspunkt i det mytiske landet Arcadia som Vergil hyllet i «Bucolica», dyrket akademiets medlemmer pastorale og idylliske motiver. Pastoralen var deres estetiske ideal. Giovanni Boccaccio og Torquato Tasso var også fenget av disse ideene. Akademimedlemmene fant på gjeternavn og tok dem i bruk på seg selv, både i akademiet og ellers. Fra 1706 tok akademiet inn musikere også, og Corelli, Pasquini og A. Scarlatti ble de første. I en sonette som ble skrevet i den anledning, lød et ønske om at samarbeidet med «Arcadia» måtte hjelpe komponistene til å unngå villfarelser.

2 Arcadia-akademiet (it. Accademia dell’Arcadia) var en krets av vitenskapsmenn, lyrikere og kunstelskere, grunnlagt i Roma i 1690 for å motvirke vulgarisering av den litterære smaken på 1600-tallet.

3 Bernardo Pasquini (1637–1710)

4 Arcangelo Corelli (1653—13)

Filippo Gagliardi og Filippo Lauri

(ca. 1606–1659) og (1623–1694)

Feiring av den svenske dronning Kristina ved hoffet i Barberini, 28. februar 1656.

Palazzo Barberini, Roma.

I klaverkomposisjonene legger Scarlatti for dagen et stort improvisatorisk talent, formforståelse og utmerkede kunnskaper i polyfoni. Merkelig nok er toccataene hans stilmessig mer like J.S. Bachs toccataer (og preludier og fuger) enn sonatene til sønnen Domenico, som var Bachs samtidige. Uansett peker de fremover mot den fullkomne realiseringen av disse sjangrene hos den geniale tyske komponisten J. S. Bach.

А. Scarlatti.

Toccata No.9 in G major (Allegro e fuga), Taktene 47-52

Til sammenlikning begynner J.S. Bachs preludium i giss-moll slik:

J.S. Bach

Preludium og fuge i giss-moll, vol. II, BWV 887, taktene 1-4

Toccataene av A. Scarlatti er helstøpte komposisjoner i flere satser med fugerte elementer. I noen av dem dukker det opp elementer som sønnen Domenico senere realiserte i fullt monn: uventede dissonanser, «skarpheter», dynamisk kraft, av og til melankoli, og søken etter et utløp for slike følelser. Det dukker også opp klassisistiske trekk; for å holde på proporsjonene og modulere naturlig, brukte Scarlatti ofte sekvenser.

A. Scarlatti var åpenbart interessert i klaverteknikk, bl.a. fingersetninger. I en noteutgave fra London finner vi A. Scarlattis fingersetninger og en tegning av hendene hans.

Begynnelsen av toccata i G-dur med fingersetning av A. Scarlatti

Bach & C, 1908

A. Scarlatti tok også fatt i den spanske folia, som mange komponister på den tiden skrev variasjoner over. Variasjonene inneholder et vell av forskjellige typer teknikk, inkludert martellato, som senere ble mye brukt av de virtuose komponistene på 1800- og 1900-tallet:

А. Scarlatti

Folia fra toccata-partita med folia, taktene 1-8, 129-136

29 Partite sopra l’aria della Folia (2da parte della Toccata nel primo tono)

Alessandro Scarlatti bidro sterkt til utviklingen av klaver-toccataen. Det førte til at den «lille syklus» (preludium og fuge) og den flersatsige sonaten oppsto.